Offentligrettslig erstatningsansvar

Kan stat og kommune bli erstatningsansvarlig for sine feil ?

Hvilke erstatningsrettslige regler og prinsipper gjelder ?

Selv om det offentliges utøvelse av myndighet kan oppleves urettferdig og krenkende innebærer det ikke at det etableres et erstatningsansvar. Det samme gjelder feil ved et forvaltningsvedtak

Stat og kommune er i prinsippet ansvarlige for sine organers og sine tjenestemenns feil etter alminnelige erstatningsregler.

På samme måte som privatpersoner og private bedrifter vil det offentlige være underlagt de samme prinsipper som ligger i de alminnelige erstatningsregler.

Det er vanlig å stille opp 3 ulike betingelser for at noen skal bli erstatningsansvarlig.

  1. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Ansvarsgrunnlaget kan bestå i en uaktsom handling, det såkalte skyldansvaret eller culpa.
    Ansvar kan også pålegges uavhengig av skyld, et objektivt ansvar i medhold av lov eller rettspraksis.
  2. Det må foreligge et økonomisk tap
  3. Det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen eller beslutningen og det tap som har oppstått.

Grunnlaget for offentligrettslig erstatningsansvar

Erstatningsansvar for et offentlig forvaltningsorgan forutsetter at det foreligger feil som medfører at et vedtak er ugyldig og et ansvarsgrunnlag som har forårsaket et økonomisk tap hos den part som er rammet av vedtaket.

Offentlig myndighetsutøvelse er avgjørelser som er truffet under utøvelse av offentlig myndighet og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til private rettssubjekter. 

Myndighetsutøvelsen kan bestå i å nedlegge forbud, gi påbud, gi tillatelser og dispensasjoner og for øvrig tildele og avslå en rekke tjenester.

Et vedtak kan være ugyldig dersom vedtaket er truffet av inhabile tjenestemenn eller vedtak ikke er behandlet på riktig måte etter forvaltningsloven.

Vedtak kan være ugyldige fordi det er lagt til grunn feil faktum. Vedtaket kan også være fattet i strid med loven, f. eks. at det er gitt byggetillatelse i strid med plan-og bygningsloven.

For at det offentlige skal bli erstatningsansvarlig for et ugyldig vedtak må det i tillegg konstateres et erstatningsgrunnlag.

Norsk erstatningsrett i har stor grad vært ulovfestet og basert på rettspraksis. Erstatningsgrunnlaget vil ofte være feil som er begått av ansatte i stat og kommune. Her kommer arbeidsgiveransvaret inn, idet arbeidsgiver er ansvarlig for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Arbeidsgiveransvaret er et lovfestet ansvar der arbeidsgiver blir objektivt ansvarlig for ansattes uaktsomhet, dvs. selv om arbeidsgiver selv ikke kan bebreides for skaden. Det må likevel være utvist uaktsomhet eller forsett av noen innenfor virksomheten. Den ansatte kan også bli ansvarlig på selvstendig subjektivt grunnlag, men arbeidsgiver vil hefte for arbeidstakers handlinger når disse er begått i arbeidsgivers tjeneste.

SAS ble ikke ansvarlig som arbeidsgiver for kollisjonsskader forvoldt av en ansatt i arbeidstiden ved taxing av et veteranfly. Det var ikke tilstrekkelig sammenheng mellom den ansattes arbeid og skadeforvoldelsen. Taxingen som var ulovlig skjedde i egenskap av den ansattes medlemskap i veteranflyforeningen.

Det offentlige utøver en omfattende servicevirksomhet og kontrollvirksomhet. Det gjelder transportvesen, helsevesen, brannvesen, værvarsling m.m. Når det i enkelte tilfeller skjer feil vil dette kunne få alvorlige følger for den det gjelder.

Hovedregelen i disse tilfellene er at det offentlige påføres ansvar ved forsett eller uaktsomhet fra en offentlig tjenestemann. Ved denne vurderingen må det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten er tilsidesatt. Dette innebærer at man må stille opp et krav om det foreligger et avvik ut over det som er rimelig å forvente for at det offentlige skal bli ansvarlig.

Selv om en lysbøye i Finnsnes-renna var slokket og forårsaket at skipet Tiranna gikk på grunn ble staten frifunnet for erstatningsansvar, til tross for at det klart forelå uaktsomhet fra en fyrvokter som ikke hadde skiftet den lampe han skulle. Høyesterett frifant staten for erstatningskravet fordi det ble konstatert at de krav som en må stille til virksomheten ikke var overtrådt.

Endelig gjennombrudd for det ulovfestede objektive ansvar kom med den såkalte vannledningsdommen fra 1905. Hovedvannledningen i Bergen sprang lekk og påførte skader på et bakeri. Høyesterett fant at det ikke var utvist uaktsomhet, verken da ledningen ble lagt eller senere. Likevel ble kommunen ansvarlig med den begrunnelse at anleggelse av vannledning medfører en stadig risiko for omgivelsene.

Når det gjelder statens kontrollvirksomhet kan nevnes en dom hvor Høyesterett påla staten ansvar. Det dreide seg om import av smolt fra Skottland. Staten ga importtillatelse. Det viste seg senere at smolten som ble importert var smittet av laksesykdommen furunkulose. Importøren gikk ikke til søksmål mot eksportøren i Skottland, men mot staten som hadde tillatt importen. Staten ble kjent ansvarlig for det tap importøren led, med den begrunnelse at det måtte stilles strenge krav til statens kontrollordninger på dette felt. Høyesterett viste til at det dreide seg om vitale nasjonale interesser knyttet til en sykdomsfri fiskebestand. Kravene til kontrollvirksomheten måtte være strenge i et slikt tilfelle. Når man var kjent med sykdomstilfelle i den skotske stammen, var det uforsvarlig å tillate import til norske anlegg og foredlere.

Statens ansvar innen helsesektoren

Statens ansvar innen helsesektoren omfatter blant annet pasientansvar. Pasientskadeloven som trådte i kraft 15.06.2001 omfatter også private helsetjenester. Til å administrere ordningen og behandle erstatningskravene er det opprettet et eget organ, Norsk Pasientskadeerstatning. Det står for arbeidet med å bringe på det rene om vilkårene for erstatning er til stede og i tilfelle utmåle erstatningen.

Uansett hvor skaden voldes, omfattes den av loven hvis den er voldt av helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne av disse, personer som har rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon eller spesialistgodkjenning eller andre person som er fastsatt i forskrift. Alle offentlige sykehus,  legevakt mv. dekkes. Sykehjem faller innenfor loven, mens aldershjem faller utenfor.

Domstolene har bygget på det syn at ansvaret for sykehus, leger mv. overfor pasienter er betinget av skyld.

Skaden må skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes. Pasienten skal vernes mot at det skjer en svikt. Det er feilbehandling som skal gi rett til erstatning. Feilbegrepet innebærer ingen skyldvurdering. Svikt er således blitt definert som et objektivt ansvar. Feilen blir vurdert i forhold til de anvisninger som er lagt til grunn for et medisinsk inngrep. Spørsmålet som stilles er således om det er utvist god medisinsk praksis. Dreier det seg om et nødvendig inngrep, f.eks for å redde noens liv stilles det ikke samme krav. Da kan staten bli fritatt for ansvar selv om det ikke er utvist god medisinsk praksis.

Undervisningssektoren

Innen undervisningssektoren foreligger en rekke saker som fastsetter ansvar for stat eller kommune. Generelt uttales at det foreligger et minimum som alle skal ha rett til. For øvrig vil vurderingen gå på om det offentlige har foretatt de nødvendige vurderinger med hensyn til hvilke opplæringstilbud eleven skal ha.

Det sentrale spørsmålet innen sosialsektoren vil være om man har rettighet til en bestemt ytelse. Dersom man har krav på en ytelse og ikke får den, vil det kunne utløse erstatningsansvar.

Erstatningsansvar ved ugyldige forvaltningsvedtak.

En del av den offentlige virksomhet skjer gjennom beslutninger eller vedtak. Domstolene kan overprøve forvaltningens vedtak etter læren om myndighetsmisbruk. Det innebærer at domstolene kan kjenne et vedtak ugyldig dersom det mangler lovhjemmel, bygger på feil faktiske forutsetninger eller utenforliggende hensyn, bryter med saklige krav til likebehandling eller det foreligger uforsvarlig saksbehandling.

Spørsmålet om erstatningsplikt vil oppstå i mange tilfelle hvor domstolene kjenner et vedtak ugyldig.

Det er ingen automatisk følge at et ugyldig vedtak medfører erstatningsplikt. Det må i tillegg sannsynliggjøres et økonomisk tap.


Skjenkebevilling

Det foreligger en rekke dommer om skjenkebevillinger som er avslått på uriktig grunnlag.  Utenforliggende hensyn eller forskjellsbehandling er i noen tilfelle lagt til grunn for å tilkjenne erstatning

Dersom det kan sannsynliggjøres eller dokumenteres at den ansatte bevisst og lovstridig trenerer en byggesak kan det lett bli pålagt ansvar. Det kan også være konstatert at den ansatte har latt seg påvirke av klart uvedkommende hensyn i behandlingen av en sak.
Kommunen er f.eks ikke berettiget til å prioritere andre organers interesser fremfor innbyggernes interesser.

Dette kan gjelde bygningsrådet som har gjort flere faktiske feil som tyder på at kommunen enten er ute etter å finne en begrunnelse for å avslå søknaden eller at saken ikke er skikkelig vurdert.

Det offentlige forutsettes å kjenne til de lover som de forvalter, slik at det bare er unntaksvis at enten nye lover på et område eller en krevende tilgjengelig lovforståelse skal føre til ansvarsfritak.

0 0